Kritikk av Trond Borgen Kunst som gest, gest som form Kresen tegnekunst lever og puster i rom og på flate Trond Borgen tekst Utstilling Galleri Brandstrup: LisBeth Johansen Sjøvoll, tegning. «Når jeg snakker om å tenke, så mener jeg det som form», sa den tyske kunstneren Joseph Beuys om sitt eget skapende arbeid. For ham var kunsten et resultat av en grunnleggende humanistisk holdning, en ofte umiddelbar fastholdelse av livets og tankens flyktighet gjennom en klar, men likevel mangetydig form, ikke minst i den store strømmen av tegninger Beuys arbeidet med i alle år. Det er noe av den samme holdningen jeg finner i tegningene til LisBeth Johansen Sjøvoll, som nå stiller ut i Galleri Brandstrup: Her er en estetisk følsomhet som virker spontant nedfelt i billedflaten, som om kunstnerens åndedrett flyter gjennom fingrene og ut i tegningen, ved hjelp av frie gester. Men disse gestene holdes likevel i tømme av erfaringens autoritet, av den tankens form hun er i stand til å fastholde i disse tegningene. Virkemidlene er som oftest helt grunnleggende, og vi oppfatter dem umiddelbart. For utstillingen rommer kontraster av enkleste sort: Bilder som består av en mengde luftige kulepennkruseduller er satt opp mot andre som viser noen svarte, kompakte former tegnet med kritt og kull. Slik poengterer og framviser Johansen Sjøvoll sine bilder nettopp som tegnede - som resultater av en fundamental kunstnerisk aktivitet. Og hun gjør det med stor kresenhet og med en betydelig beherskelse av sine virkemidler. Derfor er dette en interessant utstilling, men også fordi vi så tydelig kan se slektskapet til Beuys, gjennom forvandlingen av tanke til form i denne ubesværede og finslige kombinasjonen av tegnegest og akkumulert erfaring. Slik materialiseres og fastholdes tankens flyktighet på papir og plate. Vi kunne kalle det en grunnleggende humanistisk definisjon av kunstneren som menneske - det er som om tegningens egne krav og muligheter blir eksistensielle betingelse for Johansen Sjøvoll som kunstner; og hun framviser disse kravene og mulighetene som abstrakte former og dynamiske aksjoner på billedflaten. Nei, det er ikke vanskelig å la fantasien løpe, å se både det ene og det andre i disse bildene, om det er det vi vil: De nærmest monumentale svarte formene kan tårne seg opp som mørke skyer på himmelen, men de unnviker likevel en slik enkel meteorologisk forståelse; de sveipende sirkelbevegelsene avsatt med kulepenn f.eks. i kat. nr. 2 kan antyde et legeme i skapelsesøyeblikket, før det er helt formet - en slags fraktal-estetikk - men unnslipper en slik bokstavelig lesning fordi her ligger så mange andre muligheter også. I kat. nr. 5, utført med blyant og pastell, åpenbares en underlig skjønnhet som kan skape assosiasjoner til Leonardo da Vinci, som om dette skulle være en ekstrem forstørrelse av en detalj i en av Leonardos tegninger - her ligger en indirekte og svært subtil referanse til tegnekunsten i renessansen, en tid da tegningen nettopp var en helt vesentlig livgivende kraft i kunstens og humanismens utvikling. En tid da kunstnerne svært aktivt brukte tegningen til å fastholde tanken som form og mennesket som tenkende vesen. Midt i denne sterke understrømmen av tegnekunst, fra renessansen via Joseph Beuys og fram til oss i dag, plasserer LisBeth Johansen Sjøvoll sine bilder, idet hun sier at den estetiske følsomheten ikke bare kan ligge i kunstnerens virkemidler; den må også finnes i betrakterens finstilte blikk i det direkte møtet med disse bildene.Vi kunne kalle det en grunnleggende humanistisk definisjon av kunstneren som menneske.