 |
RAKU-utstilling 2009
Galleri OZ
5.september - 4.oktober 2009
ANNE LISE KARLSEN
JORUNN OHNSTAD
SIRI HAASKJOLD
TORILD TADESSE
Begrepet raku har sin opprinnelse langt tilbake til begynnelsen av det 16. århundredes Japan. Der, som i Korea og Kina, fantes det en århundre- gammel keramisk tradisjon. Der det var naturlig forekomst av leire, ble det etablert keramiske sentre med felles vedfyrt ovn. Innenfor et senter lagde pottemakerne de samme lokale spesialiteter, og i forhold til samfunns- strukturen forble de anonyme.
Koreaneren Ameya flyttet da til Japan, og anses for å være den første som framstilte rakuarbeider. Hans sønn Chojiro videreførte farens arbeide, og hans teskåler vant stor anerkjennelse hos teseremonimestrene. Disse var menn med stor innflytelse, noe som har vært medvirkende til at pottemakerne har blitt trukket ut av anonymiteten.
Det finnes en nær forbindelse mellom raku, te og taoisme. Tedrikkingen som opprinnelig hadde en rituell betydning, nær forbundet med zenbuddhismens utbredelse, fikk i begynnelsen av det 15. århundre en mer uavhengig og verdslig karakter. Fra å være et ritual, ble det nå en seremoni hvor vi finner kulminasjonen av japansk filosofi og estetikk, en streben mot høye idealer om harmoni og enkelhet.
Ordet raku stammer fra et ideogram som fantes på et gullsegl som ble gitt til Chojiro´s sønn Jokei, som betyr behag, glede, ro og lykke.
Fra 1950 - 1960 har keramikere her i vesten tilegnet seg rakuteknikken. Det er antakelig det enkle og uforutsigbare ved teknikken som har inspirert og fenget, som gir helt andre uttrykk enn andre keramiske brenningsteknikker.
De fleste bruker i dag gassfyrte ovner i stedet for vedfyrte, men fortsatt er teknikken og håndverket det samme. Hver enkelt gjenstand blir som oftest lagd i en grov leire for å tåle den brutale prosessen. Etter at gjenstanden er tørket og råbrent på ca.1000 ºC, blir den glasert med en lavbrennende glasur og brent på nytt, den egentlige rakuprosessen. Gjenstanden blir plassert i ovnen som brennes opp til 800 -1000 ºC. Atmosfæren i ovnen kan reguleres i forhold til oksygenet til en reduserende brenning, hvor f.eks. kobberet får en metallisk og rødlig farge. Dette kan forsterkes ved at vi tar ut den rødglødende gjenstanden når glasuren er smeltet, og putter den i sagflis, papir, eller annet brennbart materiale for å redusere oksygentilførselen og for å tilføre røk og sot i krakeleringene som oppstår i glasuren. Leiren blir i tillegg gråsort. Da gjennstår å pusse bort soten slik at glasuren kommer fram med overraskende detaljer.
|
|
|
Rakubrenning |
|
